DITT ROM INNE I MEG

I går tenkte jeg 

på familien min

og så tenkte jeg på deg,

fordi du har et rom 
inne i meg.

Jeg så for meg

at jeg ville besøke rommet ditt,

fordi jeg vil treffe deg.

Jeg åpnet døren,

men det var umulig å komme frem til deg.

Det var så mye i veien.

Så fullt av ting

at jeg ikke kom fram til deg.

Plutselig så jeg korset i et hjørne, -

helt i andre enden av rommet.

Egentlig var korset ganske lite.

Plutselig sto korset mitt i rommet.

Jeg vet ikke hvordan det var kommet dit.

Det var blitt større,

og det skinte av det.

Plutselig var rommet mye renere,

og det var som om lyset skinte i rommet

selv om det ikke var vinduer der.

Men det var fortsatt noe som hindret

at jeg kunne komme bort til deg.

Jeg forsto ikke hvorfor det var slik.

Da så jeg en stor eske

som ikke skulle være der.

Egentlig var den ikke i veien,

for at jeg skulle kunne 
komme bort til deg.

Men jeg hadde følelsen av

at denne esken måtte bort,

for at jeg skulle ha den rette 
kontakten med deg.

Esken var slik

at jeg ikke kunne få den bort alene.

Du og jeg gikk bort til esken.

Jeg møtte det gode smilet i ansiktet ditt.

Samtidig var det som om jeg så 
sår og arr i øynene dine.

Nå var det et viktig alvor.

Det var som om esken besto av

det som hadde laget sår og arr

i liva våre,

og det som hindret den gode,

åpne og ærlige

kontakten vår.

Vi så på hverandre -

med esken stående i mellom oss.

Vi så korset,

og jeg tenkte at det var løsningen.

Tror du også tenkte det samme.

Plutselig tok vi tak i esken sammen,

for å slepe den bort til korset.

Noe rart skjedde.

Jeg forsto ikke hva det var.

Plutselig var det som om

det var en kraft

som sugde esken og det vonde

mot korset.

Alt ble borte.

Fortsettelsen

kjenner jeg ikke.

Det er som om

Jesus er i rommet.

Rommet er helt rent og skinner.

Nå er det opp til

Deg og Meg.

Ditt rom hos meg

er mitt ansvar.

Mitt rom hos deg

er ditt ansvar.

Tenk 
om

Kors

og

hinder

er

felles.

Og

Jesu død på korset

løser

det

vi gir slipp på.