I natt drømte jeg
om sønnen vår.
Han som tøyer grensene,
men pleier å beherske dem.
Han var veldig høyt opp i et tre,
og balanserte på kanten
av et gulv de hadde laget.
Tror han var sammen med
to av brødrene sine.
Jeg hadde aldri sett at de hadde hatt
et byggverk
så høyt opp før.
Men nå blåste det noe fryktelig.
Yngstemann balanserte på kanten.
Dette kunne ikke gå bra.
Plutselig datt han ned,
og det går ikke an å overleve
fra den høyden,
tenkte jeg.
Men han faller på skrå,
og lander i enden av en bekk.
Kanskje det er litt mykere der?
Han reiser seg.
Jeg ser han har det vondt.
Han går noen skritt,
men faller om.
Jeg våkner.
Jeg vet ikke
om det gikk bra med ham.
Gud,
mente du noe med denne drømmen?
Jeg prøver å spørre.
Det er som han svarer.
Dersom vi er på kanten
av Guds vilje,
kan vi falle.
Da vet vi ikke
om vi klarer
å reise oss igjen.
I treet
var det et gulv.
Tror Herren
vil si
til deg og meg -
Hvis vi holder oss nær til Gud,
da faller vi ikke utenfor.
Flere tanker kom.
Da jeg våknet
var jeg bekymret for sønnen vår.
Jeg husker
treet
og
vinden
og
bekken.
Jeg visste
at dette treet og denne bekken,
ikke er på dette stedet jeg dømte om.
Det er som om Gud sier til oss:
Denne drømmen
gjelder ikke mer for en gutt
som tøyer grensene,
enn for andre.
Dette gjelder oss alle.
Dette gjelder Deg.
Bibelen sier:
Hold dere nær til Gud,
så skal han holde seg nær til dere.
Jak.4,8
Nordlyskatedralen i Alta