Denne uken er spesiell.
En begravelse
for mannen som døde
midt i 50-åra.
Han hadde MS.
En flott kone
og barn som ikke er voksne ennå
står igjen.
Hun opplevde
en flott, morsom, hyggelig mann,
som ble dårligere og dårligere og dårligere.
Vi opplevde litt motsatt.
Vår sønn som vi ikke visste
om kom til å kunne gå eller klare noen ting,
han padler kajakk, sykler og jobber med ved.
Nå er han voksen, kan telle til 4
og han kan si noen ord.
Når du møter ham,
kan du forstå
at han bryr seg om deg.
I går
spurte en ung kvinne som har en gutt på 4-5 år,
om det gjorde noe med Gudstroa mi
at vi fikk vår spesielle gutt.
Hennes gutt er også spesiell,
og har en egen person med seg hele tiden i barnehagen.
Men vår spesielle sønn
gjorde ikke noe med Gudstroen min.
Jeg tror vi var enige om
at barna våre ikke var noen straff fra Gud.
Men kanskje disse spesielle barna,
gjorde oss til bedre mennesker,
slik som denne flotte, kloke dama,
som har omsorg og empati,
og er til hjelp for mange.
Jeg nevnte videre noe som gjorde noe med
mitt forhold til Gud.
Det var da jeg mistet jobben min etter over 20 år
i samme firma.
Jobben som jeg var sikker på
at var sikker.
Med kone som var hjemmearbeidende,
og barn som begynte å bli store.
Da ble det netter med mange tanker,
og mange bønner til vår Herre.
Du skulle bare ha visst
hvor mange bønner det har blitt.
Hvor mye oppmuntring
Herren har gitt meg
i over 10 år
i usikre tider.
Jeg har lært at livet
ikke er enkelt.
Men samtidig har jeg erfart
noe jeg har lest, -
at når vi holder oss nær til Gud,